Skjelloppdrett og miljø

Blåskjelloppdrett er en av de mest miljøvennlige måtene å produsere mat på som man kan tenke seg. 

Dette skyldes at blåskjellene får servert maten den spiser med vannstrømmen. Maten skjellene spiser består i hovedsak av planteplankton som vokser i enorme mengder i havet. Dette gjør at man ikke trenger å tilføre fôr eller andre stoffer til vannmiljøet ved skjelloppdrett.

Skjellanleggene er ikke bare hjem for blåskjell, men blir ofte et levested for en rik variasjon av arter som børstemark, tare, tunikater og fiskeyngel. Det samler seg ofte mye fisk i og under skjellanleggene, hvor de finner skjulested og mat. Blåskjellanlegg vil slik sett bidra positivt til artsmangfold, økologi og fiskeproduksjon lokalt.

Blåskjelloppdrett er en svært effektiv måte å produsere mat på i forhold til sjøarealet som båndlegges. Sammenlignet med for eksempel storfe og lammekjøtt produserer blåskjellanlegg rundt 50 ganger mer kjøtt per arealenhet. Et typisk skjellanlegg vil årlig produsere mellom 500 kg og 2000 kg skjellmat (de delene av skjellene som kan spises) per dekar.

tabell

(kilde:Bio Forsk).

Norgeskjell legger i tillegg vekt på å drive sine skjellanlegg på en slik måte at de i minst mulig grad er skjemmende for naturmiljøet de ligger i.

Blåskjellene binder også betydelige mengder karbon i skallene i form av kalsiumkarbonat. Karbonet hentes ut av vannmassene i form av karbonat. Blåskjellskallene er relativt tungt nedbrytbare, og vil om de lagres i et deponi med et ikke for surt miljø, lagre karbonet i flere tusen år. Slik sett er blåskjell en av få matvarer med potensial til å være karbonnøytral også om man tar med i beregningen utslipp knyttet til produksjon og transport.